Det er den draumen

Noen av de mest romantiske dagene i mitt liv har jeg opplevd sammen med feil menn. Ikke menn jeg har hatet senere, men menn jeg aldri har drømt om å bli kjæreste med, og som heller ikke har drømt om meg. Kanskje det er derfor de få dagene har vært så fantastiske - ingen drømmer, ingen forventninger, ingenting som kan gå galt fordi man begge bare er på samme sted og at det er så fint er en overraskelse.
Dette er historien om en slik dag.
Det var 30 grader i Sevilla, G og jeg hadde en inneklemt fridag, det duftet sjasmin i smugene og appelsinblomster på avenyene, vi vandret gatelangs og sightså, shoppet og stoppet.

 Vi drakk sangria til lunsj i solen , og da det strakk seg mot ettermiddag, sa G:
- La oss kjøpe noen aviser og gå over elven, jeg synes jeg husker at det er noen ok steder på den andre siden.
Vi tuslet over broen og satte oss ned på første sted. Det gikk mot slutten av lunsjen, men kelnerne bar fortsatt på store, ballongformede stetteglass til nesten alle bord; de var fylt med lakserosa, nesten skummende suppe. Gazpacho. Det var åpenbart et av stedets spesialiteter.  Vi var kanskje ikke sultne, men vi bestilte hvert vårt glass vi også.
Der og da visste jeg det: Resten av mitt liv kom all gazpacho til å bli målt mot denne. Resten av mitt liv ville være en jakt på en gazpacho like balansert, frisk og kremet som den som fylte ballongglasset.

Jeg har angret i mange år på at jeg ikke ba om oppskriften.
Men noen ganger får man en ny sjanse. Livet bragte meg til Sevilla igjen, eller: Livet bragte meg til et sted nær Sevilla igjen, og jeg insisterte på å ta med riktig mann på dagstur.
Det var ikke like varmt, og sikkert ikke like romantisk, men det var en fin dag for alle involverte, og ekstra fin for meg, som klarte å lokke den lille flokken vår over elven for å drikke gazpacho.
Skyene var regntunge, det blåste litt for skarpt, servicen var sånn passe, og strengt tatt var også maten det, men gazpachoen? Den var akkurat like god som jeg husket.
Jeg mannet meg til slutt opp for å spørre om oppskriften.
- Naturligvis, sa hovmesteren, og skriblet den ned på en papirlapp på spansk.

Var det så enkelt? Både å få den - og så få ingredienser? Det overraskende var hvor lite annet enn tomater det var i den.- Bare EN kløft hvitløk, advarte han og kokken. - BARE en.Hva angår mengden sherryeddik og olje, var de mer omtrentlige og viste på flasken. Jeg anslo det til å være ca 1 dl av hver.

- Og så: Alt i blender, mimet de to.
Neste dag kjøpte jeg tomater, agurk og paprika  - resten hadde vi i huset. På vaklende spansk ba jeg mannen i grønnsaksbutikken om de beste tomatene til gazpacho, og han plukket de minste, runde, røde og billigste han hadde.
Jeg satt på patioen i ren trass - det var fortsatt kjølig - og spilte musikk mens jeg skal hamsen av tomatene og grovhakket alt i en diger gryte.

Stavmikseren gikk varm, men da alt var jevnt moset, øste jeg opp i et lite glass.
Og der var den: Gazpachoen jeg hadde drømt om i snart 14 år.
Heretter er det bare dårlige råvarer som kan holde meg fra perfeksjon.
Paprika i Norge er mindre enn i Spania, og agurkene litt større. Jeg har derfor endret litt på mengdene i originaloppskriften når jeg har oversatt den. Om suppen blir litt for tykk, er det bare å tynne den med noen isbiter i avkjølingen. Dette er mer enn nok til minst ti personer. Om det er for mye, er det bare å halvere mengden  eller huske på at på varme sommerdager er det lite som er bedre å ha stående i kjøleskapet enn en mugge iskald gazpacho.

 Gazpacho fra Sevilla

2 kg tomater

1 rød paprika

1 grønn paprika

2/3 agurk

1 kløft hvitløk

1 ss salt

1 dl sherryeddik

1 dl olivenolje

Vask og grovhakk alle grønnsakene. Ha i salt, olje og eddik og kjør i blender eller stavmisker til suppen er nesten skummende rosa. Avkjøl. Om den er for tykk, legg noen isbiter oppi og la dem smelte mens suppen kjøler seg.