Litt vaffel

- Joda, sa C, vi snakket om den nye kjæresten til en felles bekjent. - Hun er søt, hun. Men er hun ikke litt...vaffel?

Jeg skjønte umiddelbart hva hun mente. Alle elsker vafler, men det er noe traust og litt for trygt over dem, og dessuten er jeg ødelagt for all vaffelfremtid av barndommen min. Jeg vokste opp i Hemingland. Det kan man si mye om, men Heming har De Beste Vaflene. For tre kroner kunne man steke sin egen på tennisklubben jeg ikke var medlem i, og et loppemarked uten bøtter av den herligste vaffelrøren var helt utenkelig. Det var verdt å gå på loppemarkeder for vaflene alene: Herlig deigete, søte og syrlige inni, og knasende sprø utenpå. Ikke før jeg forsto at oppskriften fantes også for de uinvidde, de av oss som aldri har vært medlem, gadd jeg vurdere mitt eget vaffeljern. 

Årene har kommet og gått, og det har vaffelkjæresten også, og jeg kan telle antallet ganger jeg har stekt vafler på to hender. Likevel var vaffeljernet mitt gått i stykker. En av grunnene til at jeg har gjort det så sjelden, er at det tar SYKT lang tid å steke vafler. Det skal liksom være så enkelt, men pannekaker og vafler TAR TID. Man burde ha et dobbelt vaffeljern, og det har jeg ikke prioritert. 

Men jeg har jo andre vaffeltendenser selv, og i går var jeg nødt til å ta meg fri fra jobb for å være husmor. Jeg plukket plommer på en gård, jeg sveipet innom et skogholt for å se om jeg fant noe sopp, jeg dro på Ikea for å skape orden og på storsenteret for å kjøpe skruer, stålull, middag og et skjerf. På Jernia klarte jeg ikke å gå forbi et dobbelt vaffeljern til den nette sum av 299. Og på Meny fikk jeg med meg både svinedyr amerikansk entrecote, spinat, og regnbuefargede gulrøtter. 

Hjemme hadde vi allerede litt steinsopp, et gresskar og alt jeg trengte for å lage nok en rett fra Ottolenghi-boken. Spinaten surret jeg med smør og hvitløk, soppen i smør og fløte, og gulrøttene skar jeg i grove biter og bakte i ovnen med litt olje, salt og pepper sammen med disse deilige gresskarskivene

Gresskarskiver med sprø topping

700 g gresskar  med skallet på og skåret i 1cm tynne skiver

50g parmesan, revet

20 g fine brødsmuler (jeg brukte sånne asiatiske loffbrødsmuler)

2,5ts finhakket timian

3 ss hakket persille

Skallet av 1 sitron

2 kløfter hvitløk, presset

Salt og pepper

Olivenolje

Creme fraiche til servering

Bland parmesan, smuler, urter, hvitløk, sitronskall, salt og pepper sammen i en skål. Legg gresskarskivene på bakepapir, pensle dem med olje og dryss toppingen over. Stek i ovnen på 200 grader i ca 30 minutter til gresskaret er mørt. Server varmt, med creme fraiche.

Og når man er så i husmor overdrive, og i tillegg bruker lørdagen på enda en soppjakt og får to ekstra frøkner på overnatting, er det bare å dra frem vaffeljernet. Skal det først være vaffel, skal det være skikkelig vaffel. Her har jeg nedskalert oppskriften som ligger på nett til en mer håndterlig porsjon. I mangel av kefir brukte jeg det jeg hadde av kesam og yoghurt, og fordi det er vanskelig å ha 1,2 egg i en røre, tok jeg to. Her, for dere, verdens eneste vafler det er verdt å være vaffel for. I hvert fall hvis man har et dobbelt vaffeljern: 

Hemingvafler

5dl melk

5 dl kefir

150 g smeltet smør

300 g sukker

500 g hvetemel

2 egg

1 ts vaniljesukker

Malt kardemomme etter smak. Begynn med 1 ts og smak til

1/2 ts salt

Pisk alle ingrediensene godt sammen, la svelle og stek. Blir ca 15 vafler. 

Ekte luksus

Hei, jeg er tilbake, har vært lenge vekk fra byen etc - og på vei hjem fra min siste tur kunne jeg se at NRK rapporterte om skoger stappfulle av steinsopp. Vet dere hvor sjelden det er, eller? Vet dere hvor lyst jeg har til å skulke jobben hele uken og bare gå i soppskogen? Men selv om jeg fortsatt har feriedager igjen,  har jeg ikke tid. Sopp-plukking må foregå i helgen. Jeg sto opp tidlig, gjorde all handlingen, og insisterte på hvor vi måtte dra. Min mann var litt skeptisk, det var litt langt. Og jeg var redd det skulle bli bomtur. Men nei. Nei og atter nei. Vi var ute en times tid og kom hjem med over to kilo sopp. Mesteparten steinsopp, noe kantarell og piggsopp. Det er bedre enn meditasjon, å plukke sopp. Vi var veldig lykkelige da vi kom hjem, og det var klart at lammelåret som sto i ovnen på langsteking måtte få annet følge enn tabbouleh, bulgursalat med tomat, agurk, persille og mynte.  Særlig da noen sa det kanskje var aktuelt å åpne en syv år gammel Barolo. 

Første gang jeg lagde sopprisotto, var hos kusinen min i London sommeren 2000. Tilfeldigvis ble høsten etter min første høst som lidenskapelig sopp-plukker. Hver eneste regnfulle søndag, helt frem til godt ut i november, dro vi ut i skogen, søsteren min og jeg, venninner og jeg. Vi snakket om livet, lette, lo, lette, drakk varm te, og når vi kom hjem med kurven full av traktkantarell, lagde vi sopprisotto. Alltid. 

Så i tillegg til soppstuing, måtte det bli risotto:

Sopprisotto 

(2 personer, kan både dobles og triples)

1 l buljong (kjøp gjerne steinsoppbuljongterninger hvis du er i Italia; ellers er kyllingbuljong helt fint)

2ts smør

2 ts olje

1 liten løk eller tilsvarende i sjalottløk, finhakket

2-300 g skogsopp eller mer hvis du vil, grovhakket

2,5 dl arborio eller carnaroliris

1,2 dl hvitvin eller vermouth (Noilly Prat-flasken er aldri langt fra komfyren min)

50g sånn ca parmesan, revet

Salt og pepper

Sett på vannet til buljongen og kok opp mens du går i gang med alt det andre. Hold buljongen varm hele veien.

Surr løken til den er myk i smør og olje på lav til middels varme.

Skru opp varmen og surr soppen sammen med løken til mesteparten av væsken er fordampet.

Hell i risen og rør i et par minutter til den har trukket til seg litt av smøret og andre ting og er litt blank.

Hell i vinen og rør mens det trekker inn. 

Så begynner du å helle i vannet, en øse om gangen. Rør jevnt til hver øse er mer eller mindre absorbert og det ser ut som det er på tide med en ny øse. Du trenger ikke røre HELT kontinuerlig. Det går an å tømme en oppvaskmaskin i små omganger mens risen koker. Hold på sånn i nærmere 20 minutter, til risen ikke lenger føles krittaktig mellom tennene, men fortsatt har tyggemotstand i kjernen. 

Rør inn parmesanen, smak til med salt og pepper og sjekk at risen er perfekt. Om den trenger litt mer tid, gi den det. Av sjefen min - som har bodd i Italia - har jeg lært at man i tillegg skal legge i en ekstra spiseskje smør, ta risen av varmen og la den stå med lokk i 5 minutter før du rører inn smøret og serverer. Det skader ikke. Smør skader ALDRI. 

Enkel soppstuing

Så mye sopp du har, renset og grovhakket

En GOD klatt smør

Salt, pepper, kremfløte

Ha soppen i varm panne og la den surre av seg nesten all væske på høy varme. Skyv den til side, legg smørklatten i midten med salt og pepper og la den smelte der før du rører den inn i soppen. Skru ned varmen litt og surr en stund til til soppen er definitivt ferdig, hell over så mye eller lite kremfløte du har skam i livet til og la den koke inn i soppen. Smak til med salt og pepper. Server som tilbehør eller pålegg på ristet brød. 

Hittil i livet har vår datter kun likt kantarell og traktkantarell. Men med dette ble repertoiret utvidet. "Kan vi ikke plukke steinsopp litt oftere?" sa hun og tok en porsjon til. 

Det står ikke på oss.