Tilfeldig? Neppe

- Jeg tror jeg er klar, sa mannen min; vi skulle ha besøk sist søndag, og han ville langsteke en oksebog. Det var ikke nei i min munn til det, men hva vi skulle ha til forrett var en vanskeligere avveining. Da mannen min sa han var klar for blåskjell, var det heller ikke nei i min munn. Jeg hadde ventet lenge på at han skulle få lyst på skjell igjen.
Dagen etter at vi giftet oss, spiste vi lunsj på en velrenommert skjellrestaurant i Brussel. Men også velrenommerte restauranter kan ta feil, tenkte vi, da mannen ved ankomst ble liggende skjelvende i sengen og føle seg tungt forgiftet og deretter ikke orket tanken på blåskjell på mer enn to år.

Så altså. Råvaren som hadde blitt satt i kategorien "jentemat," skulle få plass på fellesmenyen igjen.

- Ikke for mye chili, sa han, det tåler ikke vinen jeg har kjøpt.

Jeg lovet å lage dem trygge og franske, med hvitløk, hvitvin og fløte.

Det hjalp ikke. Dagen etter lå han strak igjen. Jeg var like frisk. Det var kanskje ikke skjellene det var noe galt med.

Klassiske blåskjell

(3-4 personer som forrett, 2 som hovedrett)

1 nett blåskjell

1-2 ss smør

1/2 løk, hakket

2-3 fedd hvitløk, grovt hakket

Et par håndfuller persille

1 dl tørr hvitvin

1,5-2 dl kremfløte

Smelt smøret på lav varme og surr løk, hvitløk og mesteparten av persillen til løken er myk og blank.

Mens løken surrer, går du gjennom blåskjellene og drar av tråder og kaster de som ikke er helt lukket.

Skru opp varmen, ha i vinen og skjellene og legg et lokk over. Rist lett på kjelen av og til. Når skjellene har åpnet seg, er skjellene ferdige. Fisk dem ut av gryten med en hullsleiv og hell fløte ned i det som er igjen av kraften; kok opp og hell skjellene forsiktig ned i gryten igjen.

Dryss resten av persillen over, og server, med eller uten brød.