Litt vaffel

- Joda, sa C, vi snakket om den nye kjæresten til en felles bekjent. - Hun er søt, hun. Men er hun ikke litt...vaffel?

Jeg skjønte umiddelbart hva hun mente. Alle elsker vafler, men det er noe traust og litt for trygt over dem, og dessuten er jeg ødelagt for all vaffelfremtid av barndommen min. Jeg vokste opp i Hemingland. Det kan man si mye om, men Heming har De Beste Vaflene. For tre kroner kunne man steke sin egen på tennisklubben jeg ikke var medlem i, og et loppemarked uten bøtter av den herligste vaffelrøren var helt utenkelig. Det var verdt å gå på loppemarkeder for vaflene alene: Herlig deigete, søte og syrlige inni, og knasende sprø utenpå. Ikke før jeg forsto at oppskriften fantes også for de uinvidde, de av oss som aldri har vært medlem, gadd jeg vurdere mitt eget vaffeljern. 

Årene har kommet og gått, og det har vaffelkjæresten også, og jeg kan telle antallet ganger jeg har stekt vafler på to hender. Likevel var vaffeljernet mitt gått i stykker. En av grunnene til at jeg har gjort det så sjelden, er at det tar SYKT lang tid å steke vafler. Det skal liksom være så enkelt, men pannekaker og vafler TAR TID. Man burde ha et dobbelt vaffeljern, og det har jeg ikke prioritert. 

Men jeg har jo andre vaffeltendenser selv, og i går var jeg nødt til å ta meg fri fra jobb for å være husmor. Jeg plukket plommer på en gård, jeg sveipet innom et skogholt for å se om jeg fant noe sopp, jeg dro på Ikea for å skape orden og på storsenteret for å kjøpe skruer, stålull, middag og et skjerf. På Jernia klarte jeg ikke å gå forbi et dobbelt vaffeljern til den nette sum av 299. Og på Meny fikk jeg med meg både svinedyr amerikansk entrecote, spinat, og regnbuefargede gulrøtter. 

Hjemme hadde vi allerede litt steinsopp, et gresskar og alt jeg trengte for å lage nok en rett fra Ottolenghi-boken. Spinaten surret jeg med smør og hvitløk, soppen i smør og fløte, og gulrøttene skar jeg i grove biter og bakte i ovnen med litt olje, salt og pepper sammen med disse deilige gresskarskivene

Gresskarskiver med sprø topping

700 g gresskar  med skallet på og skåret i 1cm tynne skiver

50g parmesan, revet

20 g fine brødsmuler (jeg brukte sånne asiatiske loffbrødsmuler)

2,5ts finhakket timian

3 ss hakket persille

Skallet av 1 sitron

2 kløfter hvitløk, presset

Salt og pepper

Olivenolje

Creme fraiche til servering

Bland parmesan, smuler, urter, hvitløk, sitronskall, salt og pepper sammen i en skål. Legg gresskarskivene på bakepapir, pensle dem med olje og dryss toppingen over. Stek i ovnen på 200 grader i ca 30 minutter til gresskaret er mørt. Server varmt, med creme fraiche.

Og når man er så i husmor overdrive, og i tillegg bruker lørdagen på enda en soppjakt og får to ekstra frøkner på overnatting, er det bare å dra frem vaffeljernet. Skal det først være vaffel, skal det være skikkelig vaffel. Her har jeg nedskalert oppskriften som ligger på nett til en mer håndterlig porsjon. I mangel av kefir brukte jeg det jeg hadde av kesam og yoghurt, og fordi det er vanskelig å ha 1,2 egg i en røre, tok jeg to. Her, for dere, verdens eneste vafler det er verdt å være vaffel for. I hvert fall hvis man har et dobbelt vaffeljern: 

Hemingvafler

5dl melk

5 dl kefir

150 g smeltet smør

300 g sukker

500 g hvetemel

2 egg

1 ts vaniljesukker

Malt kardemomme etter smak. Begynn med 1 ts og smak til

1/2 ts salt

Pisk alle ingrediensene godt sammen, la svelle og stek. Blir ca 15 vafler.