Det enkleste er ofte det beste

- Jeg skal ha middagsselskap. Vil dere komme? spurte Lele. Han var fra Milano, studerte litteratur og var alltid kledd i tweedjakker og gensere som så ut som om de var nøye utvalgte loppemarkedskupp. Ved nærmere ettersyn var det fineste kasjmir alt sammen.

Vi takket ja, og da vi troppet opp i den lille 20-tallsleiligheten hans på 112 gate, sto han på kjøkkenet og rørte nennsomt i pannen med en bukett basilikum i en vase ved siden av seg.

Menyen var så enkel som den kunne bli:

Pasta med tomatsaus.

Men det var ikke hvilken som helst pasta, det måtte være store rigatoni, og aller helst fra DeCeccos blågule pakker. Ideelt sett skulle tomatene vært San Marzano - tomatene som var å få her i New York var helt håpløst sure, og alle visste jo at å tilsette sukker i sausen var juks på høyt nivå. Til nød kunne man raspe litt gulrøtter ned i den, lærte jeg av min venninne Maria senere den høsten. Men aldri sukker.

Så, altså, Leles oppskrift var såre enkel. Surr løken myk, men ikke brun i pannen, tilsett hermetiske tomater og la det koke inn, rør det sammen med pastaen og riv basilikum og parmesan over. Server, gjerne i umatchende skåler og la folk sitte der det er plass.

Vi satt i vinduskarmer og på krakker og i sofaen, for Lele hadde ikke spisebord, og snakket om livet, litteraturen og kjærligheten, og følte oss euforiske, for vi visste alle at vi endelig var akkurat der vi hadde drømt om å være, kanskje hele livet. Vi var i den fineste byen og på det fineste universitetet, og vi hadde funnet noen å være sammen med der.

Det ble flere kvelder hos Lele.
Og flere kvelder med denne pastasausen. Selv om den har vært løsningen på mang en uinspirert og blakk alenemiddag, er den kanskje aller best å spise i selskap med andre, når det er viktigere å være sammen enn å imponere med gourmetmat, men man likevel vil spise godt. Sammen med en grønn salat, god dressing og kanskje litt nybakt brød, er det reneste festen.

Sausen jeg laget i forgårs var over samme lest. Men jeg gjorde en tabbe, og valgte tomater i pappboks med både hvitløk og basilikum. De ser ut som en god løsning når man ikke orker å kjøpe en masse ingredienser, men de er det ikke. Papp-tomater har en stram og metallisk smak som ikke blir borte hverken med fløte, sukker eller buljong. Styr unna. Du finner neppe San Marzano-tomater her i Norge heller (kanskje bortsett fra hos Gutta på Haugen), men hva som helst av grovhakkede tomater uten ekstra urter fungerer fint. Det er ofte nødvendig med en teskje sukker eller to - bare ikke si det til Lele.

Leles rigatoni al pomodoro

4 pers

5-600 g rigatoni, store, riflete pastarør (penne er en mulighet)

1 ss olje

1 stor løk, grovhakket

2 bokser grovhakkede tomater

Salt

Pepper

(evt 1-2 ts sukker, gjerne brunt)

Fersk basilikum

Fersk parmesan, revet.

Surr løken på svak til middels varme i litt olje til den er myk og litt søtlig, men ikke har fått farge.

Ha i tomatene, kok opp og la det surre på lav varme til sausen er litt tykkere og pastaen er nesten ferdig.

Smak til med salt, pepper og evt sukker.

Hell av pastaen og bland sausen godt inn, før du rører inn basilikumblader og revet parmesan. Server med mer parmesan til å rive over.