Jeg spiser alene

Jeg bodde alene i mange år. Og selv om jeg savnet noen å lage mat til, var faktisk en av alenelivets mange gleder nettopp det å spise alene. Tenke: Hva har jeg lyst på idag?, rote rundt i hjerne og hjerte og kjenne etter. Noe kremet? Noe skarpt og friskt? Noe robust og solid? Eller en reprise på det jeg spiste igår, forgårs og dagen før det igjen? Jeg har -- skal det innrømmes -- vært monoman nok til å spise mine egenkomponerte nudler med peanøttsaus i en hel uke. Jeg har også - gale kvinne - brukt overtidsmatpenger på en hel kylling for så å gå hjem og gjøre yoga mens jeg ventet på at den skulle bli ferdig og sulten skrek i tarmene.Det er visst ikke det som er hensikten med overtidsmatpenger.


En av familielivets ulemper er nettopp alle mathensynene jeg må ta. Hun liker ikke a. Han synes ikke b er godt. Og jeg dør av kjedsomhet av c. Får du et småbarn og en semivegetarianer inn i bildet, er det nesten umulig å gjøre alle lykkelige rundt bordet. Og de ensomme måltidene er det langt mellom.

Når det skjer, er det grunn til feiring og nøye overveielser. Hva skal jeg bruke mitt dyrebare måltid på? Ting jeg kan spise sammen med mannen min, ryker fort ut. Igjen står oftere enn ikke noe fullt av grønnsaker og karbohydrater, gjerne med en eller annen form for kremet konsistens. Hjerteskjell havner også høyt på listen, etter at han ble forgiftet på bryllupsreisen vår og fortsatt ikke orker dem.

Denne fredagen fant jeg ikke hjerteskjell. Men jeg fant en lubben og bitter radicchio, den hvite og burgunderrøde kusinen til bleke endiver. Jeg har lenge vært tiltrukket av smakskombinasjonen radicchio, blåost og portvin, og hadde forsøkt en Jamie-risotto. Men den virkelige øyeåpneren var det første jeg spiste da jeg kom til Roma som voksen. Det var sent på kveld, det var nesten jul, og på hotellet sendte de oss rundt hjørnet til en restaurant vi regnet med tok kickbacks. Vi hadde ingen forventninger.

Men på bordet kom store fat med tynn, gjennomskinnelig skinke og salami. Godt brød. Salat. Og ikke minst en helt fantastisk penne med nettopp raddicchio og gorgonzola. Bitter, skarp, søt og salt på samme tid.

Jeg googler stadig etter oppskrifter, men har ikke kommet over noe definitivt. Slik lagde jeg den sist fredag, og traff ikke helt. Jeg tror jeg burde hatt gorgonzola piccante, ikke dolce. Radicchioen kunne vært bitrere. Og jeg burde muligens vært mindre raus med fløten eller droppet den helt.

Penne med Radicchio og Gorgonzola

1 person

ca 150 g penne

1-2 sjalottløk

Litt smør til steking

1 liten raddicchio

En klunk portvin, ca 1/2 dl

Matfløte, ca 1/2 dl

Gorgonzola, ca 60 g

Salt, Pepper, revet parmesan

Kok opp pastavann. Det er lurt å begynne på sausen litt før du puttter pastaen i; den kan alltids vente i motsetning til pastaen.

Finhakk* sjalottløken og surr den på middels varme i smøret til den blir myk. Mens den surrer, kapper du radichioen i strimler og har den i pannen et par minutter, før du heller i portvinen og skrur opp varmen. La vinen dampe litt fra seg, hell i fløten, og når den er kokende varm, kan du smuldre i osten og røre til den smelter. Smak til med salt og pepper. Når pastaen er ferdig, rører du sausen inn i den, og river parmesan over. Nyt!