Kristin plukket meg opp på flyplassen. Hun hadde leid en bil, og vevde seg gjennom trafikken på de jordskjelvsikre betongveiene sørover, ned i Silicon Valley. Hun slapp meg av og sa "Vent her noen timer, jeg må bare jobbe litt, så drar vi ut og spiser. Jeg har ikke så mye mat, men Whole Foods er over gaten."
Mens jeg leste oppskrifter og lette etter det perfekte brødet i en universitetsby hvor valget sto mellom oversøtet eller surdeigssurt, levde Kristin på sjokolade og rett i koppen. Mens jeg samlet møbler og malte vegger og bygget meg et borgerlig, lite liv, skydde Kristin eiendeler og flyttet fra hybel til hybel i en forurenset asiatisk storby. Hun savnet bare brød - og god sjokolade. Bøkene, som vi hadde møttes over, var det eneste hun ikke ville skilles fra. De var alltid med henne. Men ellers var leiligheten, hennes første egne leilighet, om enn midlertidig, ribbet for det meste. "Du får hjelpe meg å kjøpe litt møbler," sa hun. Kjøleskapet var også tomt, bortsett fra en håndfull fettfrie meieriprodukter. Hun hadde fortsatt ingen gryter.
Jeg gikk ut og over veien til Whole Foods.
Jeg var svimmel og overveldet, på den måten man blir etter for lite søvn, for mange timer i tørr luft på et bråkete fly og av å lande et sted hvor klokken var ni timer mindre enn hjemme. Jeg var sulten på den måten man blir av å reise langt i luften, av å spise likegyldig, ikke spesielt god mat som stopper den umiddelbare sulten, men ikke appetitten på noe bedre.
Når jeg har reist så langt, vil jeg ikke ha kaker, sjokolade eller noe som ligner ferdigmat. Kroppen skriker etter grønnsaker, noe rent og stramt og likevel beroligende; noe som kan overbevise den om at jo, du kommer til å bli ivaretatt her også.
Jeg fant svaret i ferdighyllene på verdens mest delikate supermarked. Et plastbeger fylt med noe blekoransje lovet akkurat det jeg trodde jeg trengte: Kremet gulrotsuppe med fennikel.
Jeg tuslet tilbake og varmet den opp i mikrobølgeovnen. Kristin hadde heldigvis både en bolle og en skje.
Himmel.
Jeg har søkt etter oppskriften i Whole Foods-oppskriftsbase. Jeg har mailet til informasjonsapparatet deres, men nei.
Heldigvis var ingredienslisten kort, og jeg klarte å huske den godt nok til å eksperimentere meg frem til en suppe som er like tilfredsstillende.
Den varmer og roer på denne tiden og på hustrige førvårsdager der våren ennå virker et stykke unna. Den er fin for fredelige vennelunsjer sammen med en grønn salat og godt brød.
Omtrent slik lager jeg den:
Mens jeg leste oppskrifter og lette etter det perfekte brødet i en universitetsby hvor valget sto mellom oversøtet eller surdeigssurt, levde Kristin på sjokolade og rett i koppen. Mens jeg samlet møbler og malte vegger og bygget meg et borgerlig, lite liv, skydde Kristin eiendeler og flyttet fra hybel til hybel i en forurenset asiatisk storby. Hun savnet bare brød - og god sjokolade. Bøkene, som vi hadde møttes over, var det eneste hun ikke ville skilles fra. De var alltid med henne. Men ellers var leiligheten, hennes første egne leilighet, om enn midlertidig, ribbet for det meste. "Du får hjelpe meg å kjøpe litt møbler," sa hun. Kjøleskapet var også tomt, bortsett fra en håndfull fettfrie meieriprodukter. Hun hadde fortsatt ingen gryter.
Jeg gikk ut og over veien til Whole Foods.
Jeg var svimmel og overveldet, på den måten man blir etter for lite søvn, for mange timer i tørr luft på et bråkete fly og av å lande et sted hvor klokken var ni timer mindre enn hjemme. Jeg var sulten på den måten man blir av å reise langt i luften, av å spise likegyldig, ikke spesielt god mat som stopper den umiddelbare sulten, men ikke appetitten på noe bedre.
Når jeg har reist så langt, vil jeg ikke ha kaker, sjokolade eller noe som ligner ferdigmat. Kroppen skriker etter grønnsaker, noe rent og stramt og likevel beroligende; noe som kan overbevise den om at jo, du kommer til å bli ivaretatt her også.
Jeg fant svaret i ferdighyllene på verdens mest delikate supermarked. Et plastbeger fylt med noe blekoransje lovet akkurat det jeg trodde jeg trengte: Kremet gulrotsuppe med fennikel.
Jeg tuslet tilbake og varmet den opp i mikrobølgeovnen. Kristin hadde heldigvis både en bolle og en skje.
Himmel.
Jeg har søkt etter oppskriften i Whole Foods-oppskriftsbase. Jeg har mailet til informasjonsapparatet deres, men nei.
Heldigvis var ingredienslisten kort, og jeg klarte å huske den godt nok til å eksperimentere meg frem til en suppe som er like tilfredsstillende.
Den varmer og roer på denne tiden og på hustrige førvårsdager der våren ennå virker et stykke unna. Den er fin for fredelige vennelunsjer sammen med en grønn salat og godt brød.
Omtrent slik lager jeg den:
Gulrot og fennikelsuppe
1-2 ss smør
4-5 sjalottløk
1 kilo gulrøtter
3 store, faste fennikel
Vann til å dekke grønnsakene
Kylling- eller grønnsaksbuljongterninger
Ca 1 dl kremfløte.
Salt og pepper
Hakk sjalottløken, smelt smøret og surr løken på lav til middels varme til den er blank og myk.
Mens det surrer, skreller du gulrøtter og skjærer dem i skiver før du har dem i gryten. Etter å ha vasket fennikelen og forsikret deg om at ikke det ytterste laget bør av (det må det av og til), skjærer du den i skiver og deler skivene i to eller fire for å få litt mindre biter som lett går i stavmikser. Ha dem i gryten, og dekk grønnsakene med vann. Kok opp, ha i buljongterninger og kok til grønnsakene er møre (10-15 min). Det enkleste er å bruke en stavmikser rett i gryten for å få den jevn og kremet. Har du ikke stavmikser, bruk kjøkkenmaskin. Smak til med fløte, salt og pepper, og server. Gjerne pyntet med de grønne, fjærete fennikeltoppene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar